søndag 22. september 2013

Galdhøpiggen - vinterbestigning i september

Fem mennesker kravler seg oppover fjellryggen. Vind og regn pisker mot ansiktet og river og sliter i klær og remmer. Vi er på vei til Galdhøpiggen i høststorm for å teste utstyr og mental styrke. Vanligvis kryr det av folk - men ikke i dag.

Navnet antyder en spiss topp, men dette er ikke tilfelle. «Piggen» på 2469 meter er avrundet, og det er verken trangt eller spesielt luftig, skriver Morten og Julia Helgesen i fjellbibelen «Norges Fjelltopperover 2000 meter».


Arikvbilde: Galdhøpiggen i sol høsten 2010
Enkleste vei til Galdhøpiggen går fra Juvasshytta over Styggebrean. I ren gangtid tar turen ca 6-7 timer. Setter du av 1- 1,5 t til mat, drikke, kos i vindsekk, skift, gnagsårfiks og fotografering etc. underveis, er 8-9 timer et mer vettugt tidsestimat. Beregn alltid god tidsmargin på fjellturer, dvs 1-2 timer mer enn det som står angitt på kartet. Ting kan skje underveis som du ikke hadde regnet med på forhånd. Været spiller en stor rolle. Selv om høstfarger og frodig lyng dominerer i bakkene opp mot Juvasshytta er det nå full vinter over breen og på de høyeste toppene.




Vi stopper ved foten av breen
for å ta på stegjern og seler. Vinden blåser og regnet pisker. Det tar bare et par minutter før fingertuppene er rødhvite og valne av kulde. Jeg forter meg alt jeg kan for å få på den siste remmen og stikker så de iskalde fingrene under jakka, inn under armhulene. Hud mot hud er best. Dette er det varmeste stedet på overkroppen. Etter et par minutter har jeg fått igjen varmen såpass at jeg får dratt på meg vottene. Kalde fingre og tær er det verste jeg vet på tur. Hittil har goretex-vindvotter med tovet ull inni aldri sviktet meg på tur i fjellet.

Anders Kjellèn (CEO Mammut Skandinavia), Dirk Wolf (guide) og Rolf Schmid (CEO Mammut Sporting Group)
Dirk Wolf fra Otta leder an over breen og her stilner både vind og regn. Stemningen stiger. Vi kommer oss opp på ryggen ved å dreie svakt til venstre med utsikt ned mot Piggbrean. Stegjern tas av ved varden og vi er klare for toppstøtet.  

Eline Hvamstad underveis...

- Jeg syns det ser skummelt ut.
Eline ser tvilende på eggen forut som ligger innhyllet i tåke. Nysnø gjør steinene glatte og vinden er tilbake med økt styrke. Eline Hvamstad er en sprekis. Til daglig har hun ansvar for Hegnar.no/sprek. Men høyden kombinert med plutselig vinter gjør henne usikker.

– Du bestemmer, vet du, smiler Anders Kjellèn. Han virker helt uberørt av ruskeværet og den ubekymrede tonen kombinert med en klem er det som skal til. – Jeg vil prøve, sier Eline. – Nydelig. Et skritt av gangen. Vi har god tid! Det er ingen grunn til å stresse, sier jeg.



Hundre meter fra toppen øker vinden i styrke fra vest.
Kastene truer med å rive oss overende i snøen. Men så får Eline øye på Galdhøpigghytta og jeg ser et stort smil under goretex-hetta. Jeg har pratet i ett kjør underveis. Vet at viljen vår påvirkes av andre. - En kommentar, et blikk eller en håndbevegelse kan være nok til å svekke eller styrke viljen, til å kaste inn håndkleet eller gi bånn gass. Det er imidlertid den indre dialogen vår, selvsnakket, som er avgjørende for viljen, skriver Randi Skaug i boka«Finn Kongefølelsen». Tydeligvis hadde Eline evnet å snakke seg selv opp underveis, for av sted bar det. Snart sto vi på toppen sammen med gutta og gliste til hverandre!
På toppen! Eline Hvamstad, Christin Oldebråten, Rolf Schmid og Anders Kjellèn

Vindsekk, balaklava, termos, dunjakke og et underlag er gode venner i en sådan stund, men jeg droppet den planlagte kosestunden. Noen ganger er det faktisk ålreit å bare komme seg ned igjen. - Kan vi gå nå, sier Rolf. Toppen er nådd og han er klar for returen. Vel nede, etter at vi har krysset breen forteller han meg at han har en kunstig hofte. - På toppen kjente jeg kulda trenge inn i kroppen gjennom metallet i skruene, forklarer han rolig.

Jeg blir overrasket. Rolf Schmid er den eldste i følget men har holdt god flyt hele veien og sågar ledet an mot toppen. Underveis har jeg bare sett smil i ansiktet hans. Den spreke sveitseren hadde vært på tur en vinterdag før – både i Alpene og på andre høye fjell rundt om i verden. Sjefen for Mammut Sports Group overrasker; folk med kunstig hofte pleier ofte å ta det litt mer med ro. – But I don’t want to give up, you see. Rolf Schmid er bestemt i tonen der han marsjerer de siste meterne over steinura til Juvasshytta. Jeg smiler tilbake og minnes igjen Randis ord: «Jeg har behov for å gjennomføre fordi jeg nyter følelsen av å ha fullført. De som klarer det er de som VIL. De som ikke klarer det er de som bare ønsker det». Rolf er en sånn fyr som klarer det.

RescYou - genialt taljesystem til breredning
Både klærne og det vi hadde mellom ørene viste seg å holde mål i vinterfjellet. Det eneste vi ikke fikk testet ordentlig var Mammut Rescyou som Dirk fikk av Anders. Dette er en genial liten sak som alle bør sørge for mestre og ha hengende i klatreselen når de krysser en isbre. Dersom du selv eller en kamerat faller ned i en bresprekk kan denne taljeløsningen - kombinert med et par isskruer og slynger - brukes til selv- og kameratredning. Vi fikk ikke bruk for taljen denne gang, men løsningen skal definitivt testes ut. Alle som går på bre med meg fremover skal føle seg 100 % trygge på at jeg klarer å redde dem opp. Et dypdykk i Uranosbreen står for tur. Anyone???

Takk for turen!
Bjørn og jeg tar imot besøk og går gjerne tur med både gamle og nye venner. Vi har tatt oss et år fri for å nyte fjellet og gjennomføre drømmer. Basecamp er i ei lita fjellhytte i Vang i Valdres – med utsikt mot Jotunheimen og toppene der. Det er bare å komme innom. 


Følg oss underveis:      


  • Instagram: @christinden - @bjorntinden


Nyttig:

Fornøyd fjellgeit på tur: Christin Oldebråten


1 kommentar:

  1. Oj, sprekt gjort!
    Inspirerende skrevet innlegg også, nå fikk jeg bare enda mer lyst til å gå Galdhøpiggen!

    SvarSlett